Turen til Jotunheimen i fjor gikk jo ikke helt som den skulle, da jeg ikke fikk fullført hele ruten. Så allerede på vei hjem fra den turen bestemte jeg meg for at jeg skulle tilbake.

Så etter litt frem og tilbake klarte jeg å finne en helg som passet for flere og vi planlagte en helg ved Gjende, hvor vi skulle få melkerutene Bukkelægret og Besseggen. To fine turer som de fleste kjenner til. Totalt sett var vi 10 stk som skulle gå, men noen trakk seg i siste øyeblikk. Så da endte vi opp med å være syv stykker som aldri hadde gått der før.

Bukkelægret

Vi dro opp torsdag ettermiddag og overnattet i sovesal på Gjendesheim. Værmeldingen i forkant var veldig sprikende, det eneste som var sikkert var at det var stor sannsynlighet for regn fredag og sol lørdag.

Fredag morgen tok vi båten inn til Gjendebu og startet turen opp Bukkelægret, en 400 meter bratt stigning. Her er det satt opp kjettinger enkelte steder for å ha støtte opp. Det gikk fint oppover selv om det var litt luftig for noen. Min kjære har høydeskrekk og synes nok det var litt i bratteste laget. Men hun tok det veldig bra og klarte seg fint oppover.

Da vi endelig var oppe kom regnet og jeg må nok innrømme at jeg noe overfladisk hadde lest kartet da jeg bestemt fortalte at i det vi kom til toppen skulle vi bare følge en dal ned til Memurubu. Å lese høydekoter feil vei er ingen god sak. Så nok en gang ble det luftig og høyt, skyene gjorde nok at høyden ikke alltid var veldig synlig. Men det var flott terreng og som den bergenseren jeg er, så prøvde jeg å motivere de andre med at regnet kun bare var vann og at det er deilig å føle litt på naturen.

Etter å ha gått langs eggen (som jeg trodde var en dal på kartet) var det noen bratte høydemetere som skulle gåes ned til varme og middag. Selv om det var sleipt og vi spredde oss litt kom vi tilslutt alle ned og fikk av oss det våte tøyet.

Besseggen

Etter en god middag og en natt i sovesal på Memurubu, våknet vi til strålende solskinn lørdag morgen. Selv om planen var å komme seg avgårde før første båt kom inn, valgte vi å lette sekkene og sende plastsekker med utstyr vi ikke trengte med båten, endte vi med å komme oss avgårde mellom to båter. Dette er nok en fordel for ikke å gå i eller lage kø. Starten opp fra Memurubu er bratt og med Bukkelægret i beina og et par øl kvelden før var starten tøff.

Med solen stekende i ryggen kom vi oss til topps på første stigning, en kort rast og det bar videre opp (og litt ned) til vi tilslutt startet den siste nedstigningen mot Bandet. Herfra bærer det rimelig bratt og luftig opp kammen til toppen av Besseggen. Selv trodde jeg at det smaleste partiet skulle være nederst på Bandet, men det stemte ikke. Jeg forventet nok å måtte støtte min kjære oppover når hun slet med sin høydeskrekk. Men hun viste et fantastisk mot og en vilje som endte med at jeg ikke klarte å holde følge oppover. Hun forsvant raskt oppover fjellet, om dette bare skyldes at hun er sprekere enn meg eller om hun var så redd at hun bare ville opp vet jeg ikke.

Ettersom jeg hadde jeg hadde tatt med litt motivasjon som jeg skulle bruke for å få henne opp, var jeg glad for at dette var lagt over i en av de andres sekk slik at hun kunne få denne når hun var opp. En flaske Villa Farris Champagne brus. Min premie var hennes smil da jeg kom over kanten og hun var superglad for denne. Litt motivasjon hjelper alle, om den kommer i form av en flaske Villa eller i form av et smil. Når man endelig er oppe og ser seg tilbake (det gjelder å gjøre dette ofte på vei opp) får man også sin belønning, utsikten er helt fantastisk.

Det er mange som velger å gå andre vei, ja utsikten er bedre, men det å gå ned er ikke det samme som å gå opp er nå min mening. Man bør ikke akkurat se så mye på utsikten når man går nedover, det er bratt og man bør se hvor man tråkker og holder seg fast. Det bra med å gå oppover er at man kan skylde på å nyte utsikten når man trenger en pause.

Turen videre fra toppen er nok heller litt kjedelig da man går gjennom et ordentlig månelandskap. Men med tankene på at man har gått opp hele ryggen og viten om at ølen er kald på Gjendesheim, er den siste timen ned en grei tur. Selv om flere av oss kjente det godt i knærne.

De raskeste av oss brukte under 7 timer inkludert pauser, vi andre kom inn 30-40 min senere. Må si jeg er fornøyd det den tiden etter formen for tiden.

Med en god middag, litt vin og enda mer øl hadde vi en fantastisk kveld på Gjendesheim og hele turen var utrolig. Det at vi hadde regn fredagen gjorde nok at vi satte ekstra pris på solen over Besseggen.

Turen kan absolutt anbefales dersom du ikke har gått den allerede.

Nå er det bare å se fram til Fjellfilmfestivalen i september.

Tusen takk for turen!

Flere bilder fra turen kan du se på min Flickr side!

Reisefølge: Camilla, Andrea, Jonathan, Chanette, Bendik og Richard