Sunset Ringkollen, a set on Flickr.
Natten tilbragte jeg på Ringkollen for å ta bilder av solnedgang og soloppgangen. Selv om det var disig ble det flotte farger. Soloppgangen var kun 1,5 time etter solnedgang og den kom bak en hytte så det ble ikke så mye bilder av det.
Jeg prøvde også å lage en timelaps med iPhonen. Litt ute av fokus og sluttet når den blåste ned.
Hurrungane sett fra Turtagrø
Høsten er for meg Fjellfilmfestival, og i år har jeg faktisk fått oppleve en del fjell gjennom vinteren på ski og sommeren med turer på fjellet. Akkurat nå befinner jeg meg på Turtagrø, desidert mitt favorittsted for å komme seg vekk fra Oslo. Les videre
Turen til Jotunheimen i fjor gikk jo ikke helt som den skulle, da jeg ikke fikk fullført hele ruten. Så allerede på vei hjem fra den turen bestemte jeg meg for at jeg skulle tilbake.
Så etter litt frem og tilbake klarte jeg å finne en helg som passet for flere og vi planlagte en helg ved Gjende, hvor vi skulle få melkerutene Bukkelægret og Besseggen. To fine turer som de fleste kjenner til. Totalt sett var vi 10 stk som skulle gå, men noen trakk seg i siste øyeblikk. Så da endte vi opp med å være syv stykker som aldri hadde gått der før.
Nei, så må jeg inrømme nederlaget.
Etter flere måneder med planlegging, drømming og testpakking så sitter jeg nå i Oslo med såre føtter, og brukket stolthet.
Hva gikk galt?
Jo i iveren etter å planlegge best mulig, så tok jeg min egen form i betraktining og fant ut at jeg skulle ta med telt i tilfelle jeg ikke klarte de vanlige etappene og derfor kunne sove hvor jeg ville. Men når man pakker for telttur blir lett sekken litt tyngre enn om man planlegger å gå fra hytte til hytte. Så derfor ble sekken (som jeg fikk 2 dager før avreise) hel 30-35 kilo tung. Og når første dag ender med et vanvittig regnvær så blir lett bagasjen kilo tyngre grunnet vann i teltet etc.
Men med godt mot gikk jeg videre selv om reaksjonen fra folk jeg møtte var å se dumt på meg. Jeg skjønner jo hvorfor. En liten halvfeit jævel med en sekk større en den Lars Monsen hadde tvers av Canada. Det måtte jo gå gale. Fikk dette bekreftet på Spiterstulen fra en erfaren kar: » det er den største sekken jeg har sett i Jotunheimen noensinne»
Men turen har gått veldig bra. Selv om føttene ble helt ødelagt pga for tung sekk og for myke sko sammen med oversvømte stier som gjorde skoene våte så så jo ikke bena ut.
MEN konklusjenen min er som følger. Denne halvfeite kroppen med ødelagte knær er ikke i så dårlig form som han trodde.
Så selv om bena er ødelagt og jeg har lært masse om å pakke sekken med de riktige tingene (bla at et 3 manns telt er for stort å bære alene sammen med mat for en uke) så har jeg virkelig fått smaken på fjell livet. Så dette vil jeg jeg igjen. Nå er planen å kjøpe nye sko og planlegge neste tur igjen så raskt som mulig.
Helt til slutt må jeg få med to ting.
Dette skulle være en ego trip uten å ta hensyn til noen, men når man møter en super søt jente før man drar er beslutningen lettere om å dra hjem letter. Ikke at dette påvirket beslutningen om å dra hjem, det var det bena som gjorde. Men pokker hvor deilig det var å komme hjem til en som ønsket deg hjem.
På vei hjem møtte jeg et av de mest interressante og beundringverdige menneskene jeg noensinne har møtt. Sjur fra Bergen med en historie og et engasjement for et enkelt menneske. Den personen gjorde dype intrykk og er en person som kan være et forbilde for oss alle. Jeg håper å få treffe ham igjen og høre fortsettelsen av hans historie som jeg ble en del av.
Eskedal 